– Pappa, hva er dét for noe? Datteren min (9) peker på en side i Aftenpostens morgennummer. Det er mandag morgen, klokken er halv åtte og hun har funnet en Sudoku-oppgave, vanskelighetsgrad lett. Jeg forsøker å skjule et tungt sukk, og går i gang med å forklarer grunnprinsippene; hvordan hver horisontal og vertikal linje, og hvert felt, skal inneholde alle seks tallene. Oppgaven er enkel nok til at vi raskt fyller inn de første linjene, og jeg klarer nesten å skjule for datteren min at pappen hennes hater Sudoku.
Til å begynne med klarte jeg ikke å huske om det het Sudoku eller Soduku. Som de fleste andre ble jeg nysgjerrig på fenomenet da det plutselig eksploderte tidligere i år (i Norge skjedde det etter at Dagens Næringsliv publiserte den første oppgaven lørdag 28. mai). Men det ble raskt klart at hjernen min ikke er Sudoku-kompatibel. Helt siden matematikklærer Nilsen forgjeves forsøkte å banke likninger inn i hodet mitt på Østerås ungdomsskole, har jeg hatt en mildt allergisk reaksjon på alt som har med tall å gjøre. Og ja, jeg er klar over at Sudoku handler om å se mønstre, ikke om om å håndtere tall i matematisk forstand . Men det hjelper ikke.
I en tid da både avisene, VG Nett og resten av nettet er fullt av Sudoku, kommer jeg ettertrykkelig til kort. Men at jeg misliker Sudoku-bølgen handler selvsagt overhodet ikke om mine personlige nederlag. Mitt Sudoku-hat er tuftet på rent prinsipielt grunnlag. Jeg frykter nemlig at Sudoku skal danke ut kryssord, og dermed ta fra det norske folk en av de viktigste kildene til språklig hjernetrim. Kan ikke folk bruke all fritiden, mestringstrangen og konkurransementaliteten sin på noe som i det minste gir dem et større ordforråd? Sudoku er hype. Sudoku for revisorhjerner.