Er det bare jeg som synes det er litt trist og rart at Utenriksdepartmentets nye tilbud av reiseinformasjon om andre land, Landsider.no, mest av alt kan leses som en oppfordring til nordmenn om å holde seg hjemme?
Husker du reklamefilmen fra Europeiske reiseforsikring, der en gjeng skummelt utseende, «svartsmuskede» leger i et spansktalende land står og studerer røntgenbildene av en pasient? En svart flekk på røntgenbildet får dem til å bestemme at her må det opereres. Så viser det seg at flekken bare er en kakerlakk på lystavla. Pay-offen (som det heter i reklamebransjen) er noe sånt som: «Noen sykehus i utlandet bør du holde deg unna. Vi vet hvilke.»
Den implisitte rasismen gikk stort sett upåaktet hen her hjemme. Vi nordmenn har nemlig en lang og solid tradisjon for å mene at utlandet er et skummelt & farlig sted. Borte bra, men hjemme best. I sin ytterste konsekvens har denne mentaliteten en diagnose. Den kalles Xenofobi.
Det er selvsagt ikke til å stikke til under en stol at enkelte områder i verden er svært turbulente, og at visse reisemål er mer risikable å oppsøke enn andre. I utgangspunktet er det derfor heller ikke noe galt i at vårt kongelige Utenriksdepartement føler seg kallet til å advare mot farlige reisemål, slik det gjøres på de nye nettsidene UD har lansert. Tvert i mot: det er et ansvar departementet har.
Men er det skrekkhistorier det eneste Jonas Gahr Støre og hans folk føler seg kallet til å gi oss, når de lanserer en informasjonstjeneste om det de kaller «andre land»? Det kan virke slik. I sin velkomsthilsen til Landsider.no, bruker statsråden mest plass på å presentere tjenesten som et generelt tilbud til informasjonhungrige nordmenn som reiser mer enn noen gang.
Men på forsiden møtes man av ord som «terrorhandlinger», «fugleinfluensa», «narkotika» og «barneprostitusjon», og de eneste landene det bys på mer enn helt minimal faktainformasjon om, er de det advares mot å reise til.
Så kan man selvsagt innvende at det ikke er UDs oppgave å drive generell reiseinformasjon om verdens land. Denslags har vi Lonely Planet til. I beste fall snakker vi da om et et tilfelle av svært utydelig kommunikasjon; Man presenterer websidene som en samling generell reiseinformasjon, mens det i virkelligheten primært er en samling advarsler om de land UD til enhver tid mener vi ikke bør reise til.
At Landsider.no ikke byr på selvstendig informasjon om land der Norge ikke har har egen utenriksstasjon, sier også noe tilnærmingsmåten. Her er det UDs organisasjonskart og virkelighetsforståelse som styrer informasjonen, ikke reiselystne nordmenns informasjonsbehov.
«Utenriksdepartementet tar gjerne imot tips om hvordan landsidene kan forbedres», avslutter statsråden sin velkomsthilsen. Det er kanskje for mye å håpe at han leser denne bloggen…