Ha meg tilgitt at jeg går langt utenfor denne bloggens kjerneområde. Men må vi virkelig ha et rockmuseum i Norge?
I motsetning til Jahn Teigen og Lillebjørn Nilsen klarer jeg ikke å hisse meg nevneverdig opp over nyheten om at SV støtter regjeringskameratene og vår trønderske kulturminister i at rockmuseet skal til Trøndelag. Det er selvsagt en kulturpolitisk skandaløst dårlig beslutning, men som gammel rockjournalist og musikkelsker gjennom 40 år er jeg mest opptatt av om det er mulig å slippe hele greia. Det er noe grunnleggende provinsielt og forfeilet med ideen om et museum eller «opplevelsessenter» for rock i Norge. Vi er et lite land i rockens geografiske og kulturelle utkant, og selv om vi har en rockhistorie, så har den ikke noe på museum å gjøre. På TV og DVD? Defintivt. Mellom to permer? Selvsagt. Men ikke på museum.
For, som andre har påpekt før meg: hva skal de egentlig ha der? De røde brillene til Åge Aleksandersen? Støvlene til Lise Karlsnes? Håret til Frode Alnæs? Bukseselene til Jahn Teigen? Den første skinnbuksa til Kjartan Kristiansen? Den første metadonflaska til Hank von Helvete? Den siste ølflaska til Jokke?
Det kan ikke bli bra. Sett fra en Osloboers side må det egentlig sies å være en fordel om museet havner på behørig avstand, så slipper vi i det minste å skjemmes over det når venner og kjentfolk fra inn- og utland kommer på besøk.
Jeg mener ikke å mobbe ildsjelene som kjemper for økt fokus på rocken og den norske rockhistorien. Vi trenger muligens et nasjonalt arkiv, og gjerne lokale aktivitetssentre som kan stimulere unge mennesker til å begynne med rock før idretten tar dem. Men et museum eller et opplevelsessenter? Vi har allerede en rekke opplevelsessentre for rock i Trondheim, Oslo og de fleste andre norske byer. De kalles rockklubber, og det er der rocken hører hjemme.